– 44 år etter at vi sluttet henger vi fortsatt sammen

Det skulle ta mange år før Anders Høilund (64) ble journalist etter at han sluttet på Arbeiderbevegelsens folkehøgskole i 1976.

Tekst: Arnsten Linstad

– Før var jeg sjenert. Jeg synes det var vanskelig å snakke med folk. Men da jeg endelig begynte som journalist forsvant den frykten og sjenansen forteller Anders.

Den frykten tok det nøyaktig 41 år å bli kvitt. Først da tok han seg jobb som journalist i avisen VårtOslo.

– Egentlig fikk jeg jobb i Fredrikstad-avisen Demokraten da jeg var ferdig på journalistlinja ved Arbeiderbevegelsens folkehøgskole våren 1976. Jeg hadde vært utplassert i praksis i Demokraten, og de ville ha meg. Men det passet ikke for meg, sier Anders.

– Men du ble jo journalist til slutt. Selv om det tok over 40 år. Betyr ikke det egentlig at det aldri er for sent å følge drømmen?

– Jo, noen ganger er det for sent. Hvis du skal bli verdensmester i høydehopp er det nok litt for sent når det har gått 40 år. Men det var ikke for sent å bli journalist da jeg begynte i VårtOslo i 2017.

– Du hadde hatt en helt annen jobb på trykkeri i alle de årene etter at du var ferdig på journalistlinja i 1976. Hvordan opplevde du å endelig utøve yrket du hadde drømt om?

– Da jeg begynte å skrive for VårtOslo følte jeg det som en musiker som endelig har fått et instrument. Jeg trivdes ikke noe særlig på videregående, eller gymnas som det het da jeg gikk der. Men det var en ålreit fyr i klassen som jeg likte. Han sa han skulle bli journalist, og da tenkte jeg at det kanskje var noe for meg også, sier Anders.

– Jeg vokste opp i et typisk arbeiderklassehjem, og tilfeldighetene ville det slik at en slektning av meg satt i styret ved Arbeiderbevegelsens folkehøgskole. Han tipset meg om at der var det en journalistlinje der. Og fra første dag var det annerledes enn på videregående. Jeg trivdes umiddelbart. Og nå, 44 år senere, henger vi fortsatt sammen. Vi som gikk sammen er spredd over hele landet og noen er i andre deler av verden. men vi holder kontakten og forsøker å møte hverandre innimellom.

– Men så var du altså for sjenert til å begynne som journalist. Hva jobbet du med i alle de årene før du endelig turte å ta drømmejobben?

– Jeg fikk meg jobb på trykkeriet til Aller-forlaget. En av de beste kollegene mine ble Per Petterson…

– Du mener forfatteren Per Petterson, som skrev blant annet “Ut å stjæle hester” og en rekke andre romaner, som er utgitt over hele verden?

– Ja, dette var jo før han begynte å skrive bøker. Men jeg skrev masse hele tiden. Til glede for kollegene mine på trykkeriet. Men ingen andre leste det jeg skrev. Hvis noen hadde spurt Per og meg hvem av oss som skulle bli en verdenskjent forfatter, ville jeg likevel lurt på hva Per skulle bli, ler Anders.

– Hva gir deg glede som journalist? Hvilke type saker liker du å jobbe med?

– Når det brenner i Storgata er ikke det noe for meg. Det kan andre dekke. Den største gleden for meg er å høre historiene folk har å fortelle. Alle har historier å fortelle. Folk jeg møter er kanskje ikke så flinke til å ordlegge seg.  Men jeg kan sette ord på det de sier og gjør. Det er en glede for meg.

– Hvilke råd har du til unge folk som vil bli journalister? Og som ikke har tenkt å drøye med det til over 40 år etter at de går ut fra folkehøgskolen?

– Jeg er jo den samme nå som da jeg gikk på Arbeiderbevegelsens folkehøgskole. Men jeg har mye mer erfaring om mye rart. Derfor er rådet mitt enkelt; Lytt mest mulig. Lytt til folk med mer erfaring. Husk at andre ofte kan noe du kan lære. Jeg er sånn fortsatt, jeg lytter til folk og forsøker å plukke opp noe nytt hver dag, avslutter Anders Høilund.